Ingen ny Batman-klassiker

Gotham

ANMELDELSE: TV-serien «Gotham» tar for seg et interessant univers, men klarer ikke å bli mørkt nok i sitt gammeldagse serieformat. 

Produsert av filmgiganten Warner Bros, er «Gotham» en av de store seriene på amerikansk TV denne høsten. Som navnet tilsier befinner historien seg i Batman sitt univers, i tiden før Bruce Wayne ble Batman.

Hovedkarakteren er politimannen James Gordon (spilt av Ben McKenzie), mannen som i senere tid blir en viktig brikke i Batmans ønske om å redde den korrupte byen Gotham. Som nyansatt ønsker Gordon å bryte de korrupte systemene som driver byen, og i løpet av første episode får vi starten på en av de store historielinjen som skal gå gjennom hele sesongen. Den handler om å finne morderen som drepte foreldrene til tenåringen Bruce Wayne. Den andre store historielinjen handler om rivalisering innad i mafiabransjen, der alle ønsker å ta mafiabossen Falcones plass som uoffisiell maktherre i byen.

Fordi vi tidsmessig befinner oss i Gotham før Batman sin tid, har serieskaperne løst dette på en morsom måte. Vi blir både kjent med tenårings Bruce (spilt av David Mazouz), ungdomsversjonen av Catwoman (Camren Bicondova) og en yngre versjon av Waynes butler Alfred (Sean Pertwee). I tillegg introduseres klassiske skurker som Pinguin (Robin Lord Taylor), Falcone (John Doman) og en tidlig versjon av ”The Riddler” (Cory Michael Smith). Spesielt i de første episodene lot jeg meg fascinere av introduksjonen av kjente Batman-navn, det på tross av at jeg ikke er en hardbarka tegneserieleser selv.

Universet representert i serien er interessant, med en tydelig skildring av hvordan byen er drevet av mafia og korrupte politikere. Likevel føles det hele litt for lyst og naivt til at jeg blir helt fanget. For eksempel er hovedkarakteren Gordon for uskyldig, moralsk og godhjertet. Det samme gjelder for den unge Bruce Wayne, som i denne serien portretteres som snill, høflig, smart og velstående. Man skulle kanskje tro at å få begge foreldrene drept foran øynene dine var nok til å starte et slags ungdomsopprør, men her har serieskaperne valgt å holde karakterene svart-hvitt, der Gordon og Wayne holdes langt på den hvite siden.

Den klassiske oppbygningen med det gode mot det onde kan være et nikk til tegneseriene, men karakterene mister mye troverdighet uten noen grå nyanser. Når skurkene i tillegg ikke er ondskapsfulle nok, skaper dette et problem med historielinjen. Gotham skal være en skummel og mørk by, og det er dette som er bakgrunnen for at Bruce Wayne en gang i fremtiden finner fram masken og kappen. Kanskje er det mangelen på skildringer fra selve byen som får Gotham til å virke for lyst, fordi mesteparten av historien foregår på politistasjonen, hos Falcone eller hans medhjelpere og på Bruce Mansion.

Man kan argumentere for at et tegneserie-univers ikke har behovet for troverdighet for å minne om virkeligheten, men serieskaperne har bevisst utelatt overnaturlige hendelser. Dette kan vitne om at serieskaperne selv prøver å skape en historie mer forankret i virkeligheten enn tegneseriene. Dette faller dessverre gjennom uten realistiske karakterer og god nok dialog, og resultatet blir at «Gotham» verken ligner den virkelige verden eller et tegneserieunivers.

De nyeste Batman-filmene, regissert av Christopher Nolan, har kanskje gjort veien ekstra vanskelig for «Gotham». Nolan portretterer byen så mørkt at det nesten er ubehagelig, og prøver på samme måte som serien å beholde et virkelighetsnært preg på historien ved å velge skurker som ikke har overnaturlige krefter eller for ekstreme kostymer. I og med at serien ikke klarer å få universet skummelt nok, hadde jeg hatt mer respekt for «Gotham» om de valgte å gå i motsatt ende av skalaen, og skapt et overdrevent, fiktivt univers i likhet med Tim Burton sine Batman-filmer fra starten av 90-tallet.

Serieskaperne har kanskje gjort det vanskelig for seg selv å bli noe annet enn lett TV-underholdning gjennom formatet de har valgt. Oppbygningen av serien består i stor grad av at hver episode har en egen historie, ofte en politisak som skal oppklares, mens vi i tillegg har den overordnede historielinjen som binder sesongen sammen. Den sistnevnte historielinjen blir naturligvis tregere fortalt da mye tid i hver episode går til den enkelte episodefortellingen. Dette formatet har vært hyppig brukt på TV i mange år, og hadde sine klare fordeler for TV-seerne før opptaksmuligheter og strømming kom. Ved å ikke fokusere så mye på hovedhistorien, trenger ikke seerne å se hver eneste episode for å ikke falle ut.

Jeg syns formatet virker en smule utdatert og unødvendig med alle muligheter seerne har i dag til å se hver eneste episode. Det er nemlig hovedlinjene som er mest interessante, og det er her serieskaperne kunne kjøpt seg tid til å bygge opp troverdige karakterer og en skumlere Gotham-by.

«Gotham» klarer ikke å skrive seg inn i historien som det beste portrettet av Batmans univers, og er uvanlig lite nyskapende i sin serieform. Likevel er det grei underholdning uten at du behøver å bruke unødvendig mye hjernekapasitet, og om du ikke forventer å sitte igjen med løsningene på livet store gåter kan serien fint fungere som et tidsfordriv for alle Batman fans.

«Gotham» har denne høsten vært tilgjengelig for norske seere gjennom betalingskanalen C-More. Siden september har seerne fått servert episoder en gang i uken, men nå må seerne vente til januar før de siste 12 episodene vises. Denne anmeldelsen er derfor basert på de første 10 episodene.

Author: Admin

Share This Post On

Submit a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *