Det er ikke populært å være upopulær

Erna-kommentar-bilde

KOMMENTAR: Jeg skulle likt å se en regjering som jobbet mot mer langsiktige mål enn til neste valg.

I det demokratiske Norge har vi valg hvert fjerde år. Kommunevalgene kommer med samme frekvens, men to år etter et stortingsvalg. Disse korte regjeringsperiodene gjenspeiles i den politikken som føres.

Når den til enhver tid sittende regjerings overordnede mål er å få sitte en periode til, er vi inne på et dårlig spor.

Velgerfrierier mot neste valg er i fokus. Men det er her det skurrer: det er jo når de først er innvalgt, at de må levere varene og tilfredsstille velgerne med de valgløftene som er gitt.

Det politiske spillet

Den sittende regjering med Høyre og Fremskrittspartiet (Frp) legger fram et statsbudsjett og befolkningen og opposisjonen himler med øynene og sinnene settes i kok. I tillegg skapes det indre konflikter og uenigheter i samarbeidsregjeringen som opposisjonen bruker for alt det er verd i media.

Hva skjer? Jo. VG skriver den 28. November at Høyre faller 6,4 prosentpoeng til 19,5 prosent. Erna har tidligere fortalt til Dagens Næringsliv at de lave tallene på meningsmålingene blant annet gjenspeiler diskusjon om konfliktsaker, og det har hun vel rett i.

Samtidig går Arbeiderpartiet, som er i opposisjon opp med 3,2 prosentpoeng til 40,6 prosent på samme meningsmåling. Det politiske spillet er i gang.

Nå må Høyre og Frp fremme de populistiske sakene for å rydde opp i rotet de har skapt for seg selv.

Høyre har jo ikke råd til å diskutere kontroversielle saker over lengre tid. Norges befolkning er tross alt velgere oppi alt dette og bestemmer det fremtidige politiske kartet. Hvordan skal man da kunne gjennomføre kursendringer, en langsiktig og bærekraftig politikk?

Ting tar tid

Det er behov for langsiktig tenkning spesielt når det gjelder omstillinger og endringer i et samfunn, blant annet innenfor nærings- og sosialpolitikken. I en nødvendig omstilling er det som regel slik at det på kort sikt kan bli verre før det blir bedre. Er det næringer som ikke lengre er konkurransedyktige, så må de omstilles eller legges ned, og politikken må innrettes deretter.

Dette kan føre til økt arbeidsledighet, som er upopulært hos velgermassen. Og er det noe som får regjeringen til å grøsse, så er det tanken på å være upopulær.  Det samme gjelder endringer i skattepolitikken. En reform virker ikke fra dag en, men må være forankret i det langsiktige perspektiv, spesielt når det gjelder næringsutvikling som representerer fremtiden for landet.

Skal en fotballtrener klare å bygge opp et lag, endre struktur og skape et vinnerteam, vil dette ta tid. Lang tid. Det samme gjelder den til enhver tid sittende regjering. Og tid er ikke noe de kan ta for gitt at de får.

Ta til eksempel endringer i sosiale reformer, syke- og uføretrygd. Har vi råd til å opprettholde dagens ordninger over en 20 – 30 års periode, og ikke minst vet vi hvordan det skal de finansieres? Svaret er gjerne nei, men det er ikke politisk vilje til å gjennomføre endringer grunnet at det er upopulært blant velgerne.

De som sitter i regjering og har makten i en fire års periode, må på slutten av regjeringsperioden fokusere på en politikk som medfører gjenvalg. Dermed må de fri til de brede massene, og vi kjenner jo alle til “valgflesket” som serveres.

Jeg savner den langsiktige strategiske debatten, og ikke minst må den følges opp politisk når vi har staket ut kursen.

Ja, en del nødvendig politikk er “upopulær” blant velgerne, men kan en regjering neglisjere dette på vegne av alle i Norge fordi dette svekker sannsynligheten for gjenvalg?

Klimaverstingene?

Høyre og Frp, som i utgangspunktet har ført en svak klimapolitikk, møter massiv kritikk etter å ha lagt fram budsjettforslaget for 2015. Venstreleder, Trine Skei Grande refser forslaget fra regjeringen under en debatt på NRK 9.oktober i år. Hun uttaler blant annet at klima- og miljøpolitikken var årsaken til at de ønsket Erna til statsminister, og at klimabudsjettet som er lagt fram ikke holder mål.

Forslaget er upopulært hos politikere, så vel som hos velgerne. Men skal man gjennomføre en god klimapolitikk, vil dette ha konsekvenser. Kanskje finnes det en årsak til den lave satsningen på klima. For alle vet at det trengs en forbedring på området, men noen blir nødt til betale den regningen. Og den må betales i dag. Er det nok politisk vilje til å gjøre det? For hvor skal de ta pengene fra? Det er sannsynligvis ikke alltid så populært hos dem pengene må hentes fra heller.

Opposisjon versus posisjon

Fremskrittspartiet i opposisjon kontra nå når de sitter i regjering, har gitt fløyten en annen lyd. De er nærmest ikke til å kjenne igjen. Siv Jensen som finansminister må føre en ansvarlig, økonomisk politikk og derav viskes mye av Frp-politikken ut. Klart at dette også er påvirket av at det er en samarbeidsregjering hvor alle partier sine kampsaker og partiprogram er viktige fanesaker.

Den 3. desember skriver Dagens Næringsliv at finansminister Siv Jensen åpner opp for å beholde formuesskatten. Men var det dette de gikk til valg på? Overhodet ikke. Dette er det motsatte av det Høyre og Frp fremmet i sine partiprogram. I Høyres Stortingsvalgprogram fra 2013 står det svart på hvitt at Høyre «ønsker å trappe ned og etter hvert fjerne formuesskatten». Eksempelet illustrerer tydelig den forandringen partiene går igjennom fra opposisjon til posisjon.

Nå er Arbeiderpartiet i opposisjon. Jeg synes tonen er en annen enn den var når de satt i regjering. Hvor blir da troverdigheten til de politiske partiene av? Fører dette til en grad av politikerforakt hvor de kan love så mye de vil, men når de kommer i posisjon så er låten en annen?

Norge har fått et oljeprissjokk som kan få store ringvirkninger i AS Norge. Er dette en tankevekker som tvinger fram en at  alle må løfte blikket og ta på de lange brillene, inklusive de styrende organer?

Er vi blitt litt late?

Tror vi at alt vokser inn i himmelen, og at en smurt oljeøkonomi er svaret på alt for fremtiden?

Det handler vel mer om hvordan vi skal anvende denne formuen slik at det kommer de fremtidige generasjoner til gode. Det vil si at vi i dag må innrette samfunnet og investere i det som skaper konkurransekraft over tid, langsiktig velstand, arbeidsplasser og et trygt samfunn hvor det er bruk for alle. Det er dagens barn og ungdom som skal sikre fremtidig velstand og utvikle landet videre.

Hvordan skal vi løse opp i problematikken? Tiltak som å forlenge valgperioden, er en mulighet. Slå sammen kommune- og stortingsvalg er en annen. Slik tilstanden er nå, med valg annethvert år, er det politiske livet en kontinuerlig valgkamp.

Men nå er det en gang sånn at vi må forholde oss til realiteten. Og det er ikke populært å være upopulær – så jeg tror vi må ta til takke med å bli servert «valgflesk» også i årene som kommer.

Author: Admin

Share This Post On

Submit a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *