Strilalam vant Bygdeutviklingsprisen
des04

Strilalam vant Bygdeutviklingsprisen

toppbilde

Klikk på bildet. Strilalam kan nå gå videre til Innovasjon Norges nasjonale finale, med mulighet til å vinne 250.000 kroner.

AV: SILJE STENKLØV og SANDRA SPJELKAVIK

Innovasjon Norge deler årlig ut Bygdeutviklingsprisen i hvert fylke i Norge. Årets fylkesvinner i Hordaland ble Strilalam, som stakk av med heder og ære og 50 000 kroner.

Bygdeutviklingsprisen deles ut til noen som har klart å etablere en vellykket bedrift eller næring med basis i bygdenes og landbrukets ressurser.

Skjermbilde-2014-12-02-kl.-17.45.31Overrasket

Styreleder i Strilalam, Terje Strandtun, er svært overrasket over å ha mottatt prisen. Han var ikke klar over at de var nominert før de ble oppringt som vinnere.

Strandtun forteller at de ikke har rukket å tenke på hva de skal bruke premien på.

– Dette er penger vi ikke forventet å få, så vi har egentlig ikke diskutert det. Men daglig leder ønsker seg en ny oppvaskmaskin, så det må hun få, ler Strandtun.

Nyskapende

Ole-Andreas Smette, avdelingsleder for landbruk og reiseliv i Innovasjon Norge, avdeling Hordaland,satt i juryen som avgjorde at Bygdeutviklingsprisen i år skulle gå til Strilalam.

GODT SAMARBEID: Ole-Andreas Smette i Innovasjon Norge forklarer at juryen bemerket seg det gode samarbeidet mellom bøndene i Strilalam. Foto: Silje StenkøvHan forteller at de ønsker å støtte oppunder landsbruksbedrifter som skaper noe nytt og som prøver å få til en ny næring på gårdsbrukene sine.

– Når vi skal avgjøre hvem som skal motta prisen, legger vi vekt på at bedriftene skal være lønnsomme og skape sysselsetting, Vi prøver også å premiere ungdom og kvinner som vil noe nytt. Det er mange eksempler på dette som vi ønsker å trekke frem og sette søkelys på, sier Smette.

Flere kandidater

Juryen består av representanter fra Innovasjon Norge, Hordaland Bondelag, Hordaland Bonde- og Småbrukarlag og landbruksavdelingen hos Fylkesmannen. Smette forteller at det har vært flere gode kandidater til prisen.

– Vi har annonser ute i avisen, så folk kan melde på sine kandidater til prisen eller melde på seg selv. Vi har også en rimelig god oversikt her hos oss i Innovasjon Norge over bedrifter som kan være aktuelle. Sammen med bondelagene og Fylkesmannen setter vi opp en liste over aktuelle kandidater, og diskuterer listen godt og lenge til vi kommer fram til en løsning, forklarer Smette.

– En stor hobby

Strilalam er et småskalabruk som drives av seks bønder. Omtrent halvparten av årets produksjon på 1200 lam er deres egne dyr, mens de kjøper resten fra andre bønder. Sturle Minde, styremedlem i Strilalam, forteller at de ikke ønsker at produksjonen skal bli stort større.

STOR SMÅSKALAPRODUKSJON: – Bare i år har vi produsert 4,5 tonn med pinnekjøtt, forteller styremedlem i Strilalam, Sturle Minde. Foto: Silje Stenkløv– Vi regner med at vi til høsten igjen slakter 1500 lam, kanskje vi kommer opp i 16-1700. Men vi ønsker ikke å bli så mye større enn det. Vi vil være småskala og vi vil holde på kvaliteten vår, det er det viktigste for oss. Mottoet vårt «meir smak» skal vi holde på. Da må vi ikke bli altfor stor.

Strandtun forteller at bruket ikke er fulltidsjobben deres, og at alle i Strilalam har jobber ved siden.

– Dette gjør vi i den fritiden vi har. I tillegg så driver vi gård alle sammen. Selv om det er en jobb med Strilalam også, kan det bedre forklares som en stor hobby etter vår vanlige jobb, forklarer han.

Dyrevelferd viktig

Mottoet deres «meir smak» står svært sentralt. Strandtun forklarer at mye av smaken kommer fra den behandlingene lammene får før slakting.

– Dyrene som fraktes hit for slakting blir maks fraktet i en times tid, for de som har lengst vei. I tillegg er lammene sammen fra fødsel til slutt. Det er kun dine egne dyr du frakter hit og slakter før noen andre slipper til med sine dyr. Fram til slakting tror vi dyrene har det bedre på den måten, og dette har stor innvirkning på smaken, forklarer Strandtun.

Godt samarbeid

Smette er imponert over samarbeidet som Strilalam har fått til innad.

MARKED: Hver fjortende dag står Strilalam på Bondens Marked på Torget i Bergen. Foto: Silje Stenkløv– De første årene tjente de ikke så mye penger, men likevel jobbet de veldig godt sammen og har gradvis bygget seg opp til det de er i dag. Strilalam har vist, og er et godt eksempel på at det går an å samarbeide om og lage bedrifter ute på bygdene.

Tre fylkesvinnere går hvert år videre til Innovasjon Norges nasjonale finale. Prisen skal deles ut på den internasjonale Grüner Woche i Berlin i januar 2015, og vinneren mottar 250.000 kroner. Om Strilalam når helt til finalen, vites ikke.

– Det er enda ikke kjent hvem som får den utmerkelsen enda. Men alle fylkesvinnerne er kandidater til den nasjonale prisen, avslutter Smette.

 

Read More
En krig ingen kan vinne
des04

En krig ingen kan vinne

En krig ingen kan vinne

KOMMENTAR: Avkrimimalisering kan føre Norge bort ifra narkotoppen.

Norge er i Europatoppen når det kommer til straff i narkosaker. Norske myndigheter har siden 80-tallet erklært krig mot narkorelatert kriminalitet. I mange tilfeller straffes disse forbryterne hardere enn draps- og voldtektsmenn. Er det riktig?

Feilslått politikk

30 år senere er det lett å se at straff ikke er den mest effektive metoden, hverken i et samfunnsøkonomisk eller helsemessig perspektiv. Mens resten av Europa har gått i retning av å avkriminalisere narkotika, har Norge holdt fast på å slåss mot en fiende vi ikke kan bekjempe. At Nygårsparken i mange år var Europas største åpne russcene forteller om en feilslått politikk.

I et land der vi har hatt stort fokus på rehabilitering av kriminelle og har hatt enorm suksess med liberale strafferammer, er det forunderlig at narkotika fortsatt er en hellig moral-ku i et ellers så åpent samfunn.

Det er flere grunner til at strafferammene bør sleppes opp.

Straff er ikke løsningen

Straff gjennom bøter og fengsel har åpenbart ikke fungert, ettersom norske fengsel flommer over av narkokriminelle. I tillegg er fengselsstraff kontraproduktivt, og fører den brukerne nærmere miljøer med narkotika. Narkotikamisbruk er også noe som stort sett kun skader den som misbruker, og argumentet om å beskytte samfunnet blir dermed svært tynt.

I tillegg vil behandling av rusmisbrukere blir mye enklere ved avkriminalisering. Norge topper statisikken over flest overdosedøsfall per innbygger, med omtrent 250 dødsfall årlig. Fokuset bør være på å rehabilitere de tunge rusmisbrukerne og å ta i bruk metoder som fungerer, som  eksempelvis sprøyterom.

Det å bli forfulgt som kriminell kan også føre til at bånd til ikke-brukere brytes, ettersom det i dag ikke er sosialt akseptert. Avkriminalisering kan hjelpe mot dette.

Fortsatt tabu

For mens forskere og folk som jobber tett på rusproblematikken roper etter endring i måten vi behandler rusmisbrukerne, forblir polikerne moralister som tviholder til det nåværende hegemoniet. Kanskje i frykt for å ytre en upopulær mening.

Samtidig viser en studie fra Universitet i Bergen at nordmenn synes narkodømte straffes for hardt. Tabuet mot å avkriminalisere narkotika burde dermed være noe som hører fortiden til, men slik er det altså ikke.

Heldigvis ser det ut som også politikerne er i ferd med å snu. I dag er det stort sett smuglere og selgere som straffes, og ikke brukere. Spørsmålet om rusmisbruk er kriminelt eller en sykdom må sees i lys av hva som er best for samfunnet. Etiske spørsmål skal selvsagt diskuteres, men på lik linje med andre politiske dilemma.

Avkriminalisering er ikke anarki

Avkriminalisering vil ikke si at alle slusene åpnes for narkotikavirksomhet. Salg og smugling av narkotiske stoffer vil fremdeles være ulovlig, selv om strafferammene på disse trolig også burde reduseres. Avkriminalisering betyr at de som virkelig trenger hjelp vil få det.

Resultatet kommer både samfunnet og misbrukerne til gode.

Read More
Det er ikke populært å være upopulær
des04

Det er ikke populært å være upopulær

Erna-kommentar-bilde

KOMMENTAR: Jeg skulle likt å se en regjering som jobbet mot mer langsiktige mål enn til neste valg.

I det demokratiske Norge har vi valg hvert fjerde år. Kommunevalgene kommer med samme frekvens, men to år etter et stortingsvalg. Disse korte regjeringsperiodene gjenspeiles i den politikken som føres.

Når den til enhver tid sittende regjerings overordnede mål er å få sitte en periode til, er vi inne på et dårlig spor.

Velgerfrierier mot neste valg er i fokus. Men det er her det skurrer: det er jo når de først er innvalgt, at de må levere varene og tilfredsstille velgerne med de valgløftene som er gitt.

Det politiske spillet

Den sittende regjering med Høyre og Fremskrittspartiet (Frp) legger fram et statsbudsjett og befolkningen og opposisjonen himler med øynene og sinnene settes i kok. I tillegg skapes det indre konflikter og uenigheter i samarbeidsregjeringen som opposisjonen bruker for alt det er verd i media.

Hva skjer? Jo. VG skriver den 28. November at Høyre faller 6,4 prosentpoeng til 19,5 prosent. Erna har tidligere fortalt til Dagens Næringsliv at de lave tallene på meningsmålingene blant annet gjenspeiler diskusjon om konfliktsaker, og det har hun vel rett i.

Samtidig går Arbeiderpartiet, som er i opposisjon opp med 3,2 prosentpoeng til 40,6 prosent på samme meningsmåling. Det politiske spillet er i gang.

Nå må Høyre og Frp fremme de populistiske sakene for å rydde opp i rotet de har skapt for seg selv.

Høyre har jo ikke råd til å diskutere kontroversielle saker over lengre tid. Norges befolkning er tross alt velgere oppi alt dette og bestemmer det fremtidige politiske kartet. Hvordan skal man da kunne gjennomføre kursendringer, en langsiktig og bærekraftig politikk?

Ting tar tid

Det er behov for langsiktig tenkning spesielt når det gjelder omstillinger og endringer i et samfunn, blant annet innenfor nærings- og sosialpolitikken. I en nødvendig omstilling er det som regel slik at det på kort sikt kan bli verre før det blir bedre. Er det næringer som ikke lengre er konkurransedyktige, så må de omstilles eller legges ned, og politikken må innrettes deretter.

Dette kan føre til økt arbeidsledighet, som er upopulært hos velgermassen. Og er det noe som får regjeringen til å grøsse, så er det tanken på å være upopulær.  Det samme gjelder endringer i skattepolitikken. En reform virker ikke fra dag en, men må være forankret i det langsiktige perspektiv, spesielt når det gjelder næringsutvikling som representerer fremtiden for landet.

Skal en fotballtrener klare å bygge opp et lag, endre struktur og skape et vinnerteam, vil dette ta tid. Lang tid. Det samme gjelder den til enhver tid sittende regjering. Og tid er ikke noe de kan ta for gitt at de får.

Ta til eksempel endringer i sosiale reformer, syke- og uføretrygd. Har vi råd til å opprettholde dagens ordninger over en 20 – 30 års periode, og ikke minst vet vi hvordan det skal de finansieres? Svaret er gjerne nei, men det er ikke politisk vilje til å gjennomføre endringer grunnet at det er upopulært blant velgerne.

De som sitter i regjering og har makten i en fire års periode, må på slutten av regjeringsperioden fokusere på en politikk som medfører gjenvalg. Dermed må de fri til de brede massene, og vi kjenner jo alle til “valgflesket” som serveres.

Jeg savner den langsiktige strategiske debatten, og ikke minst må den følges opp politisk når vi har staket ut kursen.

Ja, en del nødvendig politikk er “upopulær” blant velgerne, men kan en regjering neglisjere dette på vegne av alle i Norge fordi dette svekker sannsynligheten for gjenvalg?

Klimaverstingene?

Høyre og Frp, som i utgangspunktet har ført en svak klimapolitikk, møter massiv kritikk etter å ha lagt fram budsjettforslaget for 2015. Venstreleder, Trine Skei Grande refser forslaget fra regjeringen under en debatt på NRK 9.oktober i år. Hun uttaler blant annet at klima- og miljøpolitikken var årsaken til at de ønsket Erna til statsminister, og at klimabudsjettet som er lagt fram ikke holder mål.

Forslaget er upopulært hos politikere, så vel som hos velgerne. Men skal man gjennomføre en god klimapolitikk, vil dette ha konsekvenser. Kanskje finnes det en årsak til den lave satsningen på klima. For alle vet at det trengs en forbedring på området, men noen blir nødt til betale den regningen. Og den må betales i dag. Er det nok politisk vilje til å gjøre det? For hvor skal de ta pengene fra? Det er sannsynligvis ikke alltid så populært hos dem pengene må hentes fra heller.

Opposisjon versus posisjon

Fremskrittspartiet i opposisjon kontra nå når de sitter i regjering, har gitt fløyten en annen lyd. De er nærmest ikke til å kjenne igjen. Siv Jensen som finansminister må føre en ansvarlig, økonomisk politikk og derav viskes mye av Frp-politikken ut. Klart at dette også er påvirket av at det er en samarbeidsregjering hvor alle partier sine kampsaker og partiprogram er viktige fanesaker.

Den 3. desember skriver Dagens Næringsliv at finansminister Siv Jensen åpner opp for å beholde formuesskatten. Men var det dette de gikk til valg på? Overhodet ikke. Dette er det motsatte av det Høyre og Frp fremmet i sine partiprogram. I Høyres Stortingsvalgprogram fra 2013 står det svart på hvitt at Høyre «ønsker å trappe ned og etter hvert fjerne formuesskatten». Eksempelet illustrerer tydelig den forandringen partiene går igjennom fra opposisjon til posisjon.

Nå er Arbeiderpartiet i opposisjon. Jeg synes tonen er en annen enn den var når de satt i regjering. Hvor blir da troverdigheten til de politiske partiene av? Fører dette til en grad av politikerforakt hvor de kan love så mye de vil, men når de kommer i posisjon så er låten en annen?

Norge har fått et oljeprissjokk som kan få store ringvirkninger i AS Norge. Er dette en tankevekker som tvinger fram en at  alle må løfte blikket og ta på de lange brillene, inklusive de styrende organer?

Er vi blitt litt late?

Tror vi at alt vokser inn i himmelen, og at en smurt oljeøkonomi er svaret på alt for fremtiden?

Det handler vel mer om hvordan vi skal anvende denne formuen slik at det kommer de fremtidige generasjoner til gode. Det vil si at vi i dag må innrette samfunnet og investere i det som skaper konkurransekraft over tid, langsiktig velstand, arbeidsplasser og et trygt samfunn hvor det er bruk for alle. Det er dagens barn og ungdom som skal sikre fremtidig velstand og utvikle landet videre.

Hvordan skal vi løse opp i problematikken? Tiltak som å forlenge valgperioden, er en mulighet. Slå sammen kommune- og stortingsvalg er en annen. Slik tilstanden er nå, med valg annethvert år, er det politiske livet en kontinuerlig valgkamp.

Men nå er det en gang sånn at vi må forholde oss til realiteten. Og det er ikke populært å være upopulær – så jeg tror vi må ta til takke med å bli servert «valgflesk» også i årene som kommer.

Read More